Svalbards spennende historie

Svalbards fortid er like dynamisk og bemerkelsesverdig som nordlyset som farger himmelen der om vinteren. Øygruppen har trollbundet mennesker helt fra tiden da stedet fungerte som en base for djerve oppdagere, til rollen øyene nå spiller for dagens forskning

Befolkningen er riktignok liten nå, men historiene som har utspunnet seg her er mange, og fletter sammen tråder fra mange forskjellige land, språk og kulturer.

Kilder antyder at det var vikingene som først fant stedet som skulle bli kjent som Svalbard, men øyene ble ikke grundig undersøkt før under den europeiske oppdagelsestiden.

Den nederlandske oppdageren Willem Barentsz oppdaget Svalbard mens han lette etter Nordøstpassasjen i 1596, selv om vikingene og pomorene (russiske nybyggere) kan ha vært der tidligere. Willem Barentsz omkom til sjøs da skipet hans ble fanget i isen, men historiene til de overlevende medlemmene av mannskapet bidro til å etablere Svalbard som et sted som lovet både fare og rikdom.

Hvalfangere, jegere og pelsjegere lot seg friste av historier om møter med isbjørn og hvalross i det tøffe landskapet på Svalbard, men det var først på 1600-tallet at en mer permanent bosetning begynte å ta form på Svalbard.

Baskiske, nederlandske, engelske og franske hvalfangere etablerte midlertidige fangststasjoner, og gjorde dermed øygruppen til et viktig økonomisk knutepunkt. Dette var en tid preget av brutal utnyttelse av marine ressurser, noe som førte til at enkelte hvalarter rundt Svalbard nesten ble utryddet.

Kulldriften har vært en hjørnestein i Svalbards økonomiske historie siden starten av 1900-tallet. Selskaper fra Norge og Russland har etablert bosetninger som støtte for gruvene, noe som har økt innbyggertallet og utviklingen av infrastruktur. Longyearbyen, som er den største byen på øygruppen, er oppkalt etter den amerikanske gründeren John Munro Longyear, som eide selskapet som startet kulldriften her i 1906.

Den russiske, og senere sovjetiske, interessen for Svalbard dreide seg hovedsakelig om muligheten til å utvinne naturressurser. Bosetningen Barentsburg ble opprinnelig etablert av et nederlandsk gruveselskap på 1920-tallet, men utviklet seg senere til å bli sentrum for de sovjetiske målsetningene i Arktis på 1930-tallet. Selv i dag er bosetningen et symbol på Russlands langvarige tilstedeværelse i det høye nord, med sine kyrilliske tegn og arkitekturen fra Sovjet-tiden.

Kulldriften på Svalbard gjorde mer enn å forsyne Europa og Russland med brennstoff, og forme det fysiske landskapet med gruver, jernbaner og industribyer. Den definerte også den menneskelige geografien på Svalbard mer enn noen annen industri. Gruvearbeiderne og familiene deres skapte tette lokalmiljøer som trosset isolasjonen og det harde livet i Arktis. Byer som Longyearbyen og Pyramiden ble reist i snøen, og har tjenester som skoler, sykehus, bibliotek og teater. Svalbard er et levende eksempel på den bemerkelsesverdige menneskelige evnen til å skape levelige områder på selv de mest ugjestmilde steder.

Svalbardtraktaten fra 1920 var et viktig øyeblikk i øygruppens historie. Traktaten anerkjente Norges suverenitet, samtidig som den garanterte medlemmene i avtalen rett til å delta i økonomiske aktiviteter på lik linje.

Denne unike politiske situasjonen førte til det mangfoldige, internasjonale lokalmiljøet som eksisterer på Svalbard i dag, hvor russiske og norske samfunn bor side om side, sammen med en stadig voksende internasjonal tilstedeværelse.

Det betyr ikke at Svalbards historie alltid har vært fredelig. Den strategiske beliggenheten gjorde øygruppen til et viktig sted under begge verdenskrigene. Under første verdenskrig ble det ansett som et mulig fristed for tyske ubåter, noe som gjorde at allierte styrker etablerte en base der. Under andre verdenskrig ble stedet mer direkte berørt. Øygruppen lå strategisk til for utforming av værmeldinger for skip og fly i Barentshavet.

Da tyskerne oppdaget at befolkningen på Svalbard hadde blitt evakuert i 1941, etablerte de en værstasjon der, og i 1943 ble Barentsburg og Longyearbyen ødelagt av tyske bomber. Senere samarbeidet norske og sovjetiske styrker om å kaste nazistene vekk fra øygruppen.

Svalbard hadde en unik stilling som var viktig under Den kalde krigen. Den strategiske viktigheten ble forsterket av polarprojeksjonen av rakettenes rekkevidde og behovet for satellittstasjoner. Det var aldri noen direkte militære konfrontasjoner på Svalbard, men øygruppen var et viktig område for spionasje og overvåkingsaktiviteter der både østlige og vestlige makter fulgte nøye med på hverandres handlinger.

Den nordlige beliggenheten til Svalbard har gjort det til et uvurderlig sted for vitenskapelig forskning, spesielt innen feltene meteorologi, glasiologi og polarbiologi. På øygruppen finner vi University Centre in Svalbard (UNIS), verdens nordligste institusjon for høyere utdanning, som tiltrekker seg studenter og forskere fra hele verden.

Ettersom klimaendringene påvirker Arktis raskere enn i mange andre regioner, har Svalbard blitt et naturlig laboratorium for å studere virkningen av disse endringene. Det har dukket opp forskningsstasjoner flere steder, og det har kommet forskere fra hele verden for å studere smeltende isbreer og endringer i permafrosten og økosystemene.

Det globale frohvelvet her er kanskje det mest interessante aspektet ved Svalbards bidrag til den globale arven. Anlegget fungerer som backup for verdens mangfoldige planteliv, og det åpnet i 2008 etter at de hadde gravd seg dypt ned i permafrosten.

«Det er en så viktig severdighet at noen reiser til Svalbard bare for å se det, selv om de ikke kan gå inn,» sier Caroline Sund, som jobber som Travel designer i Hurtigruten Svalbard. «Frøhvelvet er en viktig del av livet her. Det betyr mye for folk, og bygningen er også fin. Du kan se det på toppen av bakken, og under mørketiden er det lyst opp slik at det ser ut som nordlyset.»

Det globale frøhvelvet på Svalbard kalles ofte «Dommedagshvelvet». Ikke fordi det har noen form for apokalyptisk funksjon, men på grunn av rollen det spiller som sikkerhetsnett for eventuelle tap av frø i genbanken. Med en robust konstruksjon og naturlige frysetemperaturer sørger hvelvet for at mangfoldet av verdens avlinger bevares for fremtidige generasjoner. Det representerer en betydelig investering i menneskehetens fremtid, og inneholder mer enn en million unike frøprøver fra omtrent hvert eneste land i verden.

Det globale frøhvelvet på Svalbard er et mektig symbol på den varige arven til øygruppen. Dette er et sted der fortiden alltid er rett foran deg, og fremtiden er sikret dypt i den arktiske isen.

Befolkningen på Svalbard har alltid bestått av folk som bor her midlertidig; fra oppdagere og gruvearbeidere til soldater og forskere. De ekstreme forholdene fører til at bare et fåtall ser på Svalbard som et permanent tilholdssted, selv om noen familier har vært her i flere generasjoner. Men alle de forskjellige lokalsamfunnene som har kommet, gått og blitt værende her i løpet av århundrene, har satt kulturelle spor.

Resultatet er at Svalbard har en arv mangfoldig som historien her. Den unike kombinasjonen av norsk, russisk og internasjonal påvirkning er lett gjenkjennelig i den verdensvante holdningen, arkitekturen i bosetninger som Barentsburg og Longyearbyen, og feiringen av høytider og tradisjoner fra forskjellige steder på kloden.

I dag er dette tett sammensveisede internasjonale lokalsamfunnet et av særtrekkene ved Longyearbyen, og en av hovedgrunnene til at folk velger å bli her.

Caroline forteller at hun forventet å oppleve et internasjonalt lokalsamfunn da hun flyttet til Longyearbyen i 2021, men hun ble likevel overrasket over hvor internasjonalt det faktisk var. «Lokalsamfunnet er en av tingene jeg elsker ved å bo her. Det er fantastisk og veldig artig. Det finnes folk fra hele verden her, fra Australia, Thailand, Filippinene, Amerika, og store deler av Europa – Spania, Frankrike og England. De kommer overaltfra.»

Alberto Lozano, kjøkkensjef ved Longyearbyens populære gourmetrestaurant Huset, er helt enig: «Det er så avsidesliggende, men du får mange gode venner.»

Språkene som snakkes på Svalbard gjenspeiler det internasjonale lokalsamfunnet. Norsk og russisk dominerer som følge av de historiske og nåværende bosetningene. Men bruken av engelsk har økt, på grunn av Svalbardtraktaten og den viktige stillingen øygruppen har innen forskningen. Denne språkblandingen på et så avsidesliggende sted er et sterkt vitnesbyrd om Svalbards rolle som knutepunkt for nasjoner og kulturer.