Kjære kyst, fra Huset
Innbyggerne i Longyearbyen kan fortelle deg at et av byens store samlingspunkter er Huset. Bygningen kalles også «den gamle damen», og den har mange historier å fortelle om Svalbards hovedstad.
Huset ligger i utkanten av Longyearbyen, mot siden av den bratte Longyeardalen på vestkysten av Spitsbergen. Den populære restauranten ligger 2,5 kilometer inn i landet fra den steindekkede kysten avAdventfjorden og havnen der vi legger i land på sommerens signaturreise med Svalbardlinjen.
Langs veien til Huset kan du se de lave røde, gule, blå og grønne bygningene i Gamle Longyearbyen, i tillegg til muntre Funken Lodge og det lille spiret og flaggstangen til Svalbard Kirke på dalens vestside. Restene etter en nedlagt kullgruve ligger halvveis opp på østsiden av dalen, på motsatt side av elva fra Huset.
En institusjon gjennom mange tiår
Huset er en av noen få bygninger i Longyearbyen som er bygget av murstein og betong. Den store hvite bygningen har vinduer som stråler med varme og innbydende gule lys, og er en konstant lyskilde i en by med lange og mørke vintre. Det er lett å forstå hvorfor dette stedet har spilt, og fremdeles spiller, en viktig rolle i lokalsamfunnet, og hvorfor alle som har en relasjon til bygningen er stolte av å ha vært en del av historien her.
Huset åpnet dørene i 1951, da kullgruvedrift fortsatt var en viktig del av livet i Longyearbyen. Bygningen ble bygget som kommunehus av gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kullkompani, og skulle være et nøytralt sted der gruvearbeidere og selskapets representanter kunne møtes på tvers av samfunnslag.
Huset har siden den gang spilt mange ulike roller i lokalsamfunnet. Det har fungert som skole, kirke, nærbutikk, postkontor, flyplassterminal, sykehus og kino. Som kinolokale passer Huset spesielt godt, siden bygningen ble tegnet av Jacob Hansen, som også er arkitekten til Oslos kjente Colosseum Kino.
Folk har samlet seg her for å spille bridge, synge og spise i mange flere tiår.
«Jeg tror at vi som lever på Svalbard trenger litt normalitet. Vi har ikke så mange alternativer, men det er viktig å kunne samles», sier Alberto Lozano, Husets kjøkkensjef. «Man setter seg ikke parken her, for klimaet er så uforutsigbart, til og med om sommeren. Så restauranter spiller en viktig rolle i å skape møteplasser for folk.» Ordene hans er like sanne i dag som da Huset ble bygget.
Husets første eiere serverte kaffe og bakverk tre dager i uken, og smørbrød og gryteretter på lørdager. Gjestene kunne kjøpe én flaske øl om gangen, og måtte levere inn glassflasken hver gang.
Huset åpnet restaurant i 1977. Menyen bestod av matretter som var trendy på 70-tallet, som melba toast og rekecocktail, mens alkoholkvoten var én flaske vin per person per måltid.
Vin ble en viktig del av restaurantdriften på 80-tallet, da Husets kjente vinsamling ble startet av Hroar Holm. Vinkjelleren på Huset åpnet på 90-tallet, og på et tidspunkt var det mer enn 25 000 vinflasker her.
Tenk deg de mange historiene som har blitt delt rundt vinflaskene her gjennom årenes løp, mellom gruvearbeidere og klimaforskere, filmprodusenter og cruisegjester.
Jeg føler at jeg er en del av Husets arv. Ingen kokk er større enn Husets historie. Jeg spiller bare min rolle, med så stor respekt for bygningens historie som mulig.
En fremtid innen fine dining
Mat bringer besøkende og lokalinnbyggere sammen i Huset. Huset Bistro og Huset Café & Bakeri holder tradisjonen i gang ved å ha åpent hver lørdag ettermiddag. Selv om det også er selskapsslokaler tilgjengelig, er det restauranten som virkelig gjør innbyggerne stolte.
I dag er Huset en av Norges fineste restauranter. Vinkjelleren regnes som en av Skandinavias mest anerkjente, med en vurdering på to vinglass fra Wine Spectator. Her ligger det mer enn 6000 vinflasker Det er en imponerende samling, men det er enda mer imponerende at den ligger ved 78 grader nord.
«Jeg føler at jeg er en del av Husets arv. Ingen kokk er større enn Husets historie. Jeg spiller bare min rolle med så stor respekt for bygningens historie som mulig», forteller Alberto mens han tenker over hvordan han kan skrive det neste kapittelet i Husets historie.
Det er viktig å gi Svalbards produkter større spillerom i Husets historie. «Vi tenker fremtidsrettet når det gjelder bærekraft», forteller han. «Vi sier ikke at vi er helt bærekraftige, for det er ikke mulig. Sitroner kan for eksempel ikke dyrkes her – men vi kommer nærmere dette målet med hver meny [vi skaper].»
Alberto og teamet hans bruker så mange produkter fra Svalbard og Norge som mulig. Dette innebærer også å samarbeide med lokale og overvintrende jegere for å få svalbardrein, fjellrype og storkobbe med på den imponerende menyen på Huset. Teamet hans har også startet et veksthusprosjekt for å dyrke frem spirer og urter som rosmarin og timian.
Når midnattssolen lyser døgnet rundt om sommeren, leter de etter sopp i fjellene rundt restauranten, i tillegg til fjellsyre som de har en egen lisens til å plukke. «Når du er så hyperaktiv som meg, kan du bruke hele den lyse natten til å plukke sopp!» ler Alberto.
Som forventet av en fine dinding-restaurant, er presentasjonen av maten like utsøkt som smaken. Stoltheten, smaken og arbeidet for økt bærekraft kommer også frem i den unike presentasjonen. Til og med tallerkenene kommer fra naturen. De er laget av fossiler som er hentet ut av fjellet, steiner fra stranden og av tre som har drevet i land langs kysten av Svalbard.
Hver rett har sin egen historie, som du vil ønske å dele med vennene dine. Husets nyeste rolle er et ypperlig nytt kapittel i historien om Svalbards mest verdsatte bygning.
Discover more in Svalbard
For mer informasjon om Huset og andre restauranter på Svalbard, sjekk ut vårt søsterselskap - Hurtigruten Svalbard.
Historier fra kysten
Kjære kyst, fra Isak Hals
Som matros på MS Vesterålen er Isak den siste i en lang rekke av medlemmer i Hals-familien som har jobbet på skipene våre, en linje som går helt tilbake til 1893 da vi først begynte å seile.
Kjære kyst, fra blomsterbonden ved Hjørundfjorden
Per-Gunnar Holmberg har viet livet sitt til blomster. Bukettene hans bringer ekstra mye glede under 17. mai-feiringen.
Kjære kyst, fra landskapsmaleren Catherine
Den profesjonelle landskapsmaleren Catherine Harvey Jefferson tok med seg malesakene sine da hun seilte med Svalbardlinjen. Dette er historien om hvordan hun fanget det utrolige lyset fra midnattssolen på lerretet.