Kjære kyst, fra landskapsmaleren Catherine

«Lyset var veldig krevende», minnes Catherine om reisen med Svalbardlinjen sist sommer. «Jeg fikk ikke sove. Jeg følte at jeg nesten opplevde en slags mani i arbeidet med å prøve å male så mye av det jeg så, med å prøve å fange opp og formidle noe av den energien. Landskapet er så mektig der det stiger opp av havet. Og formene er helt utrolige.»

Catherine er en dreven skipper som har seilt hele livet, og hun har lest mye om eventyrerne som først seilte i Arktis. «Jeg vurderte å seile i min egen lille båt, men det ville tatt meg seks måneder å komme dit!» Derfor ble reisen med Hurtigruten en drøm som gikk i oppfyllelse. Samtidig kunne hun fokusere på kunsten, mens den erfarne kapteinen på MS Trollfjord stok seg av navigasjonsarbeidet.

Catherine har brukt skissene hun lagde ved det lille bordet på dekk på MS Trollfjord i fjor sommer til å skape en maleriserie med norskekysten som motiv. Det er spennende å se hvordan fargene og atmosfæren i oljemaling og vannfarger gradvis skifter på vei mot nord. Fra frodige og grønne Åndalsnes og de hvite landskapene ved den nordlige polarsirkelen, til de overraskende brune nyansene på Svalbard og de isblå tonene som dominerer ved 79 grader nord.

Catherine snakker med oss tidlig i juni, nesten ett år etter reisen til Norge. Lyset i studioet hennes i Cornwall er varmt og gult. Men maleriene på veggen som ble inspirert av tiden om bord på Svalbardlinjen, skinner med en helt annen kvalitet og et veldig annerledes lys, nemlig den norske midnattssolen.

Dette utrolige lyset kan virke forbløffende på folk fra sørligere strøk. I motsetning til de varme tonene vi vanligvis forbinder med solnedgangen, kan lyset fra midnattssolen være klart og lyst.

«Da jeg våknet, merket jeg at lyset hadde en klarhet ulikt alt jeg har sett tidligere», forteller Catherine. «Jeg har seilet hele livet, men aldri opplevd noe lignende. Et høytrykksområde hadde lagt seg over Nord-Norge, og svøpte landskapene i et glassaktig lys mens vi var på besøk. Alt fikk et sølvaktig skjær da vi seilte rundt Lofoten til Træna. Det føltes som om vi seilte fra én verden til en annen. Nesten som en drøm.»

Som landskapsmaler ser Catherine mer enn grønne åser, grå klipper og blått hav når hun betrakter landskapet. Hun ser ulike farger og former. Midnattssolen la til enda flere fargerpå Catherines vanlige fargepalett på vei mot Svalbard.

«Lengre nord ble lyset blåere og blåere. Det er noe du egentlig bare legger merke til når du maler. Jeg la merke til det i paletten. Prøyssisk blå skaper intense skygger, så jeg brukte mye av det. Men jeg valgte også flere oljefarger med en mer metallisk kvalitet, siden de har en glans som understreker det skiftende lyset. Jeg brukte også mange rosanyanser, siden fargen på himmelen endrer seg når det skulle ha vært solnedgang og alt blir mer rosa. Men solen dukket aldri ned under horisonten.»

Catherine er ikke den eneste kunstneren som har latt seg inspirere av det unike lyset fra midnattssolen. I tiden som har gått siden hun kom hjem, har hun undersøkt hvordan andre kunstnere har beskrevet lyset og oppdaget flere spennende paralleller.

«Jeg så på Anna Boberg, en svensk kunstner som malte i Norge tidlig på 1900-tallet. Hun hadde på seg en gigantisk pelskåpe der hun stod med malesakene sine rundt seg. Jeg så på Munch. Han er best kjent for Skrik, men har også malt flere fantastiske landskapsmalerier. Det virker som om vi snakker samme språk, med rosa linjer som gjenskaper lyset fra skyene. Du kan se det i et av maleriene mine av Træna. Det er spennende å se at andre kunstnere har lagt merke til de samme tingene.»

Det er avlørende å høre hvordan Catherine snakker om kunsten sin som et språk. Hun «beskriver» og «oversetter» opplevelsene sine av landskapet med farger. Hun snakker om hvor viktig det er å «være» på et sted, og å se nøye på hvor hun er. Så trenger hun avstand, både i tid og sted, mens hun gjennomgår prosessen med å male ulike bilder basert på skissene hun tegnet om bord. Hvert utarbeidet maleri fra skissestadiet er mer abstrakt enn det siste. Hun «venner seg til språket, og begynner å tenke mer på effekten som landskapet har hatt på hjernen.» Det minner nesten om en samtale mellom kysten, penselen og følelsene.

Men Catherines følelser ble ikke bare satt i sving av det maleriske landskapet langs kysten.

«Reisen inn i Trollfjorden var en sterk opplevelse. Flere ting var veldig forbløffende, blant annet hvordan den kvinnelige skipperen manøvrerte skipet inn i fjorden. Jeg er mer vant til yachtbåter så jeg har ikke den samme treningen, men jeg ble imponert over hvordan hun manøvrerte skipet i en ballettaktig sving omtrent tre ganger i enden av Trollfjorden, og så forsiktig seilte skipet ut igjen... Havørner fløy over hodene våre, og den smale fjorden ga meg følelsen av å være veldig nær fjordkantene. Den smaleste passasjen føltes nesten som en fødsel. Jeg forstår hvorfor Trollfjorden spiller en viktig rolle i mytologien.»

Den relativt beskjedne størrelsen på MS Trollfjord og de andre skipene våre betyr at vi trygt kan seile inn i de mindre, dypblå fjordene. «Du ser mye mer enn på et større skip», sier Catherine.

Å seile til en isbre om bord i en elbåt på Svalbard var et annet høydepunkt. «Den turkise fargen på en isbreen er noe man ikke kan skildre med maling», sier hun, og beskriver det i stedet som en lydopplevelse.

Når du kommer tett nok på isbreen og motoren slås av, «hører du isen knirke og sprekke. Breen snakker kontinuerlig mens den beveger seg og bryter vekk fra kontinentet. Så brytes den sakte ned, og skaper fantastiske former mens isen smelter», forteller hun. «Det var tåke da vi gikk opp til isbreen, og vi fikk følelsen av å være i et stille teater. Du hører selv de minste lydene fra langt unna. Du får en helt annen følelse av størrelse og rom.»

Avgjørelsen om å seile langs kysten med Hurtigruten var også viktig, både for Catherine og for mange andre av passasjerene hun snakket med om bord.

«Uansett hvor vi var på reisen, rørte det ved folk på en helt spesiell måte. Mange av passasjerene jeg snakket med skulle ønske at de hadde gjort dette for lenge siden. Dette er ikke et typisk cruise der du går om bord og hopper i bassenget. Det føles mer alvorlig og ekte, og det virket som om alle jeg snakket med hadde en underliggende intellektuell trang som brakte dem ut på dette eventyret.»

«Jeg tror mye av det handler om at Hurtigruten var den første skipsselskapet som seilte langs kysten på den måten. Det forandret landskapet. Tenk hvor isolert hvert av disse stedene var før Hurtigruten begynte å reise mellom dem og startet en postrute. Det ble en rute for handel og nyheter om alt som skjedde opp og ned kysten.»

Innimellom forteller Catherine om kysten som om hun ikke bare er en observatør, men heller en del av den. Og det stemmer. Hun forteller at hun som kunstner liker å føle seg «til stede» og føle stedet hun er på. Det er en prosess hun føler er enklere ved å reise med en «hastighet mennesker er vant til», som på en båt. Og så begynner hun å overføre den følelsen til lerretet.

«Det er sånn jeg ser maleriene mine. Hvis du er godt kjent med et sted, kan du gjenkjenne det i maleriet. Men jeg forsøker alltid å gi deg en dypere forståelse av hvor dette stedet er, hvordan det har påvirket meg og hvordan det kan påvirke deg.»

Nå som du har hørt Catherines opplevelse på Svalbardlinjen, håper vi du også har lyst til å se norskekysten gjennom en kunstners øyne. Kanskje føler du, som Catherine, et enda dypere bånd til det flotte landet vårt neste gang du kommer på besøk.